Digital avrusning (STREK)
Faksimile fra STREK nr 5, 2012. Foto: Erlend Berge
Først publisert i magasinet STREK, nr 5 – 2012.
Se for deg at du befinner deg i et gigantisk rom, et rom så stort at det er plass til én milliard mennesker der. Allikevel er rommet designet så briljant at hvem som helst når som helst og fra hvor som helst kan prikke deg på skuldra. Og det er akkurat det som skjer. Noen spør deg om et eller annet, og forventer er raskt svar. Andre vil selge deg noe. Noen vil vise deg et bilde de akkurat har tatt eller fortelle at de skal spise fersk fisk til middag, mens andre igjen ber deg se et videoklipp eller lese en artikkel. Én ting har de alle til felles: De vil ha litt av tiden din, litt av oppmerksomheten din. Velkommen til den digitale verden, slik William Powers beskriver den i boken Hamlet's BlackBerry: Building a Good Life in the Digital Age.
«Klarer du la være å sjekke Facebook i ferien?» spør Kristine Løwe i sin VG-bloggpost «Hekta på nett». Den trådløse virkeligheten har skapt flom og oversvømmelse i den digitale floden. Er mobilen i jakkelomma må vi pent finne oss i å vasse i push-varsler, statusoppdateringer og innkomne e-poster. Analoge ferier blir motreaksjonen. «Der andre alltid forsikrer seg om at hotellet har brukbart internett før de bestiller, leter noen etter steder lengst mulig vekk fra en nettforbindelse – og beskriver det som en form for digital avrusning.»
Alt i lomma
I høst ropte VG-forsiden «Slik påvirker smarttelefonene livene våre». Artikkelen kunne fortelle at to av tre nordmenn hadde en telefon med berøringsskjerm, såkalt smarttelefon. «Teknologiske hjelpemidler som tidligere ville fylt en hel campingvogn, får vi nå plass til i lommen. Tenk deg hvis vi skulle dratt med oss hustelefonen bort til spisebordet, hentet stereoanlegget, fotografiapparatet, platesamlingen, VHS-spilleren og fjernsynet - før vi til slutt hentet ned kalenderen fra kjøkkenveggen». Ingen ville tillatt det, så hvorfor gjør vi det når innpakningen blir digital og alt i ett? Svaret for min del er at det bare har blitt sånn. Valgfrihetens onde tvilling er beslutningsvegringen, og så lenge vi ikke selv tar bevisste valg, vil isteden samfunnets dominerende tendenser ta valgene for oss.
“Én ting har de alle til felles: De vil ha litt av tiden din.”
I Guardians søndagsavis, The Observer, forteller journalist Jemima Kiss om hvordan hun i et forsøk på å gjøre noe med sine digitale uvaner og dro på gårdsferie med obligatorisk avlevering av mobiltelefon ved ankomst. En av de første dagene på gården var familien ute på tur. En ugle flakset forbi dem og ektemannen begynte febrilsk å famle etter mobilen, fordi han hadde fått det for seg at ugla måtte ut på Twitter. Kiss skriver videre: «Da jeg tok et avbrekk fra mitt påkoblede liv, kunne jeg føle hvordan besettelsen, den delte oppmerksomheten og multitaskingen har gjennomsyret min måte å leve på. Tunge teknologibrukerne innrømmer ofte en ukontrollerbar impuls til å sjekke e-post, Twitter eller Facebook. Vi er ikke noe bedre enn de som er hekta på spillemaskiner.» Skrekkbokforfatteren Stephen King sa i forbindelse med at han drastisk kuttet nettbruken: «Jeg tror ikke noen mann eller kvinne noen gang har ligget på sitt dødsleie og ønsket at de hadde brukt mer tid på å sende chattemeldinger».
Mitt digitale liv
Jeg kjenner meg flaut mye igjen i beskrivelsene. Jeg elsker duppeditter, og teknologiske nyvinninger. Selvsagt har jeg smarttelefon. Som alle mobiler siden sent nittitall har den innebygd vekkerklokke, men jeg kan også sjekke tre e-postkontoer, både jobb og privat, med kun ett tastetrykk. Genialt også det, men de to sammen er anti-dynamitt. I det alarmen går klokken 06.45 griper jeg mobilen, og i neste øyeblikk ligger jeg i senga og leser innkomne e-poster. Hodet har dratt på jobb før jeg i det hele tatt har satt bena ned på det høstkalde gulvet. Naturlig nok har jeg også samme mobilnummer privat og på jobb, noe som betyr at jobb-Stian i grunn alltid er tilgjengelig. Mitt analoge liv er lekk og det tar inn digitalt vann. Paulus formante menigheten i Korint til å være forsiktig med å spise offerkjøtt, selv om de hadde full frihet til det. Årsaken var at friheten deres kunne føre svake til fall. Kan det være at ubegrenset digital frihet fører meg selv til fall? At det er jeg som er svak og trenger selvpålagt frihetsinnskrenkning?
Tidlig i september kontaktet jeg tre venner jeg regnet som tunge teknologibrukere til å bli med på tre ukers digital avrusning. Hver enkelt skulle ha klart et eksperimentutkast én uke i forkant og sende det pr e-post til de andre. Mitt eksperimentkart, som jeg planla å ha hengende på do mest det sto på, så omtrent slik ut: Arbeid og fritid: Totalavhold fra sosiale medier. Gjøre mobilen «dum», med andre ord fjerne alle programmer for e-post, internett, spill osv. Mobilen slått av minst én time daglig. Ingen musikk eller podcast på øret. Arbeid: Internett kun til e-post og konkrete arbeidsoppgaver. Ingen nyhetssurfing etc. Fritid: Totalavhold fra internett, med unntak av nettbank, trikketider etc. (Det er ikke et mål at livet skal bli mer tungvint). E-postsjekk maks to ganger om dagen. Analog praksis: Alltid ha med lesestoff som erstatning for unødvendig mobilbruk. Sørge for å komme mellom tre og ti minutter for tidlig til avtaler, og jeg skal ikke irritere meg over folk som kommer for sent. Tiden mellom for tidlig og for sent skal betraktes som hellig – tid til å finne igjen pusten, tid til tilfeldige samtaler, tid til å bli bevisst Guds nærvær i hverdagen. Jeg ønsker å finne fred i uproduktiviteten, i det at ingenting skjer, fordi jeg så ofte forsøker å gjøre et hvert ledig øyeblikk produktivt. Rapportering: Ukentlig brevskriving til mine medeskperimentører.
Kvelden før eksperimentstart møttes vi til gruppesamtale på Skype (selvfølgelig) for en siste motivasjonsprat. Under samtalen fortalte jeg de andre at en av grunnene til at jeg så ofte plukket opp mobilen, og slik havnet i nettsaksa, var at jeg brukte den til å sjekke klokka. Tre dager senere kom det pakke i posten – et armbåndsur fra en av mine medeksperimentører; dermed én mobilfristelse færre.
Allerede første dag noterer jeg: «Arbeid: Effektivt. Opplagt hjem. Ganske lett å kutte bort internettflukten fra store arbeidsoppgaver. Har stilt klokka fem minutter fram, så jeg lettere kan komme for tidlig til avtaler». Programikoner fra førstesiden på smarttelefonen ble fjernet under mottoet «Out of sight – out of mind». Sittende på trikken hjem begynner høyrehånda å søke etter mobilen. Jeg lar være og blir isteden sittende og se rundt på alle de andre som stirrer ned i skjermene sine. Jeg lever jo midt i Orwells «1984». Skjær i sjøen: Det er umulig å finne analogt stoff om Tottenham og HamKam! Her kommer det til å bli taklinger i knehøyde.
Dag 2: Fristes jevnlig til å sjekke nyhetsnettsider innimellom arbeidsoppgavene, som så ofte foregår på nettet allerede. For å få oppmerksomheten bort på noe annet begynner jeg isteden på en oppgave jeg egentlig ikke hadde trengt å ta fatt på før om en måneds tid. På vei hjem ringer jeg en Tottenhamkompis og får oppdatering på hva som har skjedd siden søndag. Bonus: Hyggelig vennekontakt. Oppdagelse: Vanligvis er det motsatt, han ringer meg, fordi det er jeg som alltid er online og kan servere ferske opplysninger. Det å ikke kunne være «hans som vet» avdekker en lite flatterende stolthet i meg.
Dag 3: Dattera mi får oftere udelt oppmerksomhet. Jeg er flau over å innrømme det, men det er ikke en uvanlighet for meg å sitte på gulvet og sjekke Facebook, mens Lilly leker for seg selv i bakgrunnen. Til boken Alone Together intervjuet den amerikanske psykologen og sosiologen Sherry Turkle 300 barn om deres forhold til foreldrenes mobilbruk. Barna forteller at de er sjalu på tiden foreldrene bruker på telefonen, og at de føler seg såret når oppmerksomheten er på displayet og ikke på dem. «Pappa? Pappa! PAPPA! VÆ ME!» «Snart, Lilly. Pappa skal bare se ferdig den videoen her. Du skjønner, noen har kommentert bloggposten min, og nå må pappa svare med en gang.»
Dag 4: Jeg har ro til å lese bøker igjen. I det siste har konsentrasjonen holdt til én side eller to, før jeg heller får lyst på noe kortlest online. Nå når nettet har fått vegger i livet mitt merker jeg at lesekonsentrasjonen øker. Jeg noterer også: «Jeg har tid til overs!»
Dag 5: Jeg har ennå ikke funnet ut resultatet fra gårsdagens europacup, og det er faktisk helt greit. Jeg har visst vært en fotballnyhetsjunkie. Har begynt en ny praksis, for å gjøre noe med det at jeg har altfor mange e-poster å svare på: «Hei. Kan du ringe meg isteden?»
Dag 6 og 7: Helg. Mobilen av i mange timer både lørdag og søndag. Følelsene svinger mellom uvanlig mye ro og utidige innskytelser om å sjekket nettet. Også godt å være på søndagsmøte uten å sjekke mobilen når lovsangen blir kjedelig. Dette eksperimentet avslører flaue uvaner.
Tid for ukesrapport og brevskriving til mine medeksperimentører. I Hamlet’s Blackberry trekker William Powers fram stoikeren Seneca, som skrev brev som en metode for å «gå inn i seg selv og stenge døren». Å skrive for hånd gjør visst noe med oss i følge Morgenbladets artikkel «Vett i pannen, stål i ben og armer». Tendensen innen forskning i dag er at man ser tenkning og sansemotorikk mer i sammenheng. Artikkelen nevner blant annet postdoktor Anne Mangens forskning på hvordan bruken av hender og fingre kan hjelpe oss til å huske bedre. «Det er et én til én-samsvar mellom den visuelle formen på bokstaven og bevegelsen man gjør, som ikke er der når man skriver med tastatur», forklarer Mangen. Dessuten, tenker jeg, når man skriver for hånd slipper man forstyrrelsene fra alle de andre dataprogrammene som kjemper om din gunst.
“Allerede første dag noterer jeg: Arbeid: Effektivt. Opplagt hjem.”
Brev i posten
Noen dager ut i uke to ligger det brev til meg i postkassa, som verken er regning eller reklame! Jeg åpner og leser. «Én uke er over og jeg skal snart legge meg. Jeg er takknemlig for eksperimentet så langt. Her er noen erfaringer: (…)» De er slående like mine egne: Sosiale medier har det vært overraskende lett å holde seg unna. Vi er begge mer til stede med kone og barn, når mobilen ikke lenger ligger og frister i lomma. Kveldene er mer åpne og ledige, og arbeidstiden effektiv og fokusert. «Jeg satte opp en liste over venner jeg ville ta meg tid til å ringe eller henge med disse ukene. I kveld gikk jeg tur med en fra husgruppa som jeg aldri har vært sammen med alene før, og tror du ikke vi får en skikkelig god og ærlig prat etter at han forteller at han og kona sliter med samlivet. Jeg sitter her og er så takknemlig for at vi fikk satt av tid til dette, uendelig mer verdt enn å se en film eller noe sånt. Man nok kan dele informasjon med folk via sosiale medier, men oppmerksomhet er umulig å multiplisere, spre eller dele uten å forringe den. Og når folk får udelt oppmerksomhet, da åpner de seg. Aldri uten, tror jeg. Har dessuten fått lest ut en god roman, lenge siden sist. Kona mi sier at hun merker en forskjell også, at jeg er mer tilstede. Det er et tankekors, for jeg trodde ikke at jeg var så verst fra før. Jeg har tydeligvis hatt noen dårlige uvaner. Nå skal jeg sove. God natt og Guds fred».
Foto: Erlend Berge
Hjernens belønning
I praksisnettverket Etter Kristus gjennomfører vi jevnlig ulike eksperimenterer som går over fire til seks uker. Erfaringene derfra er at det som regel er tiden midt i «fasteperioden» som er den tøffeste, men med dette eksperimentet var det den første uka som var verst, noe jeg mener antyder en avhengighet. Abstinensene slapp tidlig i uke to. Ikke det at alt gikk på skinner etter det, men uroen i kroppen, maurene i rompa, som mormor ville ha sagt det, de var borte.
Nå kan det nesten høres ut som om jeg mener at digitale verktøy er onder som må rykkes opp med roten. Tvert i mot, jeg anser dem som gaver til oss. Det er evnen til å bruke teknologien rett og sette nødvendige grenser avgjør fortegnet. Dessuten, utfordringer rundt ny teknologi er slett ikke noe nytt. Bare tenk på tiden da folk slapp alt de hadde i hendene når hustelefonen ringte. Datamaskinens styrke, multitasking, er også dens akilleshæl. Avbrytelsene fra innkommende e-poster og push-varsler raserer konsentrasjonsevnen vår og dermed produktiviteten. I Hamlet's BlackBerry viser William Powers til forskning som har kommet fram til at det kan ta opptil tjue minutter å hente seg inn igjen etter en avbrytelse på bare ett minutt. Hjernen vår er dessverre også utviklet til å oppdage og respondere på ny stimuli, eller avbrytelser som det heter i dag. Når vi ser noe spennende aktiveres hjernens belønningssystem, gjennom å utskille dopamin. Det er ikke lenge siden denne egenskapen var svært viktig for å finne mat og oppdage potensielle farer som lå og lusket i buskene. Men i dag, skriver Powers, er ikke vår overlevelse avhengig av at vi gir all ny informasjon oppmerksomhet. Et videoklipp som sprer seg som virus på sosiale medier kan ikke drepe deg, og om du overser en e-post er sjansen lav for at den kommer til å spise deg til middag.
Dum telefon
Foto: Erlend Berge
Det aller beste med dette treukerseksperimentet var fordummingen av smarttelefonen. Mange ledige øyeblikk forble ledige. Jeg kunne igjen gjøre ingenting, og hvile i det, og er det noe Norge og Vesten trenger mer av så er det Ingenting. Vi trenger å være uproduktive for vår egen fysiske og psykiske helses skyld, skriver Roy Keely fra teknologibruksfirmaet Xcentric i bloggposten «Dumb down your smartphone». Smarttelefoner har dessverre gjort at vi aldri lenger trenger å kjede oss og det er nettopp kjedsomheten som er tankekraftens vugge, skriver Keely, boltreplassen for det vi har mellom ørene: «Jeg definerer ikke kjedsomhet som det å ikke ha noe å gjøre, men heller som det å ha alt å gjøre». Roy Keelys tips til fordumming av telefonen er å ikke ha flere programmer installert enn du kan få plass til på to skjermsider, fjerne YouTube, droppe alle spill, ikke lese nyheter på mobilen, og fjerne alle muligheter for internettsurfing.
Etter endt eksperiment får jeg et siste brev fra en av mine venner og nok en gang føles det som om han har sett meg over skulderen og tatt avskrift: «Det beste var i grunn opplevelsen av at det som på forhånd virket som et så stort skritt, i virkeligheten viste seg å være veldig enkelt. De stadige tankene om å delta på sosiale medier, gjøre små og unødvendige gjøremål på telefonen eller lese ting på nettet, ga seg stort sett etter bare få dager. Den viktigste gevinsten med eksperimentet for min del var den økte og skjerpede oppmerksomheten det ga meg. I ettertid har jeg hatt mye enklere for å ha det stille, kjøre bil uten å høre på lydbok eller podcast, gå tur uten å høre på musikk, være hjemme uten å ha telefonen i lomma – rett og slett prioritere å være mer til stede i øyeblikket uten å måtte ha inn så mange inntrykk utenfra.»
Gamle vaner
På samme måte som de fleste komponentene av eksperimentet var overraskende enkle å gjennomføre, var det dessverre enda lettere å skli tilbake i de samme gamle uvanene når eksperimentet var over. Det hele minnet om jojoslanking. Men en stor forskjell gjaldt: Nå var jeg bevisst hva som var i ferd med å skje og kunne respondere raskt. Én ting er å innskrenke friheten for en treukers periode, noe ganske annet å lage bærekraftige regler for et langt liv. Mitt fotfeste for nå: En fortsatt temmelig uintelligent smarttelefon - Få apper og ingen e-post. Så bygges motet gradvis mot å fjerne Twitter og nettleser også.
“Vi fyller igjen ethvert ledig øyeblikk når vi isteden burde hatt flere av dem”
I Hamlet's BlackBerry skriver William Powers mye om den indre og ytre virkeligheten vi som mennesker til enhver tid forholder oss til. Den at informasjonsstrømmen øker fører til at vi stadig bruker mindre tid på det indre livet. «Vi er i ferd med å miste en grunnleggende verdi, en måte å tenke på og forholde oss til tid på som kan summeres opp i ett ord: Dybde. […] Digital effektivitet er dybdens fiende. Vi fyller igjen ethvert ledig øyeblikk når vi isteden burde hatt flere av dem». Det er helt naturlig å søke utover, sånn er mennesket. Men det er reisen tilbake til oss selv, til tiden for ettertanke og refleksjon som gir det ytre livet verdi og mening, skriver Powers, og siterer forfatteren og filosofen David Thoreau: «Du kan være sikker på at den stakkaren med som går ut av postkontoret med flest brev, stolt av sine omfattende korrespondanser, ikke har hørt fra seg selv på lang tid.» For at det indre liv kan vokse må det ytre forenkles. For Thoreau var svaret fysiske frisoner. For Jesus var det tid i ensomhet. Det er på høy tid at det blir standard med skjermfrie soner i hjemmene våre. Og til Kirken: Hvilken mulighet vi har i Sabbaten! Måtte helligdagen bli et analogt og langsomt svar på hverdagens multitasking og påloggethet, en enorm ark for vår tids storflom.
Foto: Erlend Berge
Analoge eksperimenter.[1]
Legg igjen mobilen og gå deg en tur
Slå av en prat med noen, mens alt digitalt er slått av.
Ikke se på en annen skjerm mens du snakker i telefonen.
Koble fra internett når du jobber på datamaskinen.
Les papiraviser
Skriv dagbok for hånd
Lytt til musikk på vinyl
Spill brettspill
Sett en tidslimit for bruk av nettet
Ikke sjekk e-post på mobilen
Skap analoge soner i hjemmet og på arbeidsplassen
Vurder å bytte til en «dumtelefon»
Arranger en «frakoblingsfest» der alle legger igjen mobilen i gangen. Kan også bli fast husregel.
Kortreist relasjon: Ta deg turer fra den globale til den lokale landsby.
Praktiser ukentlig internett-sabbat.
[1] Forslagene er å finne i Powers’ Hamlet’s blackberry
