Du som omslutter meg: Vær meg nær!
Kunsten å forme livet – plastisk teologi kom nylig ut i ny utgave, på Verbum forlag, fem år etter førsteugaven på Lunde forlag. Det gir meg en gyllen anledning til å gå litt i rette med den fem år yngre Stian. Jeg synes nemlig jeg reflekterer altfor unyansert om gudsnærværet.
Guds kjærlighet og nærhet til oss er konstant – Det er i Gud vi lever, beveger oss og er til (Apg 17,28). Men for fem år siden var jeg så hekta på å hamre inn dette poenget, at jeg helt mista sidesynet for at det finnes andre former for nærvær. I foredrag kritiserte jeg salmer, lovsanger og bønner som ba «nærmere deg min Gud, nærmere deg», «o, bli hos meg» og så videre. Snakk om teologisk hybris! Poenget, som jeg ikke så, var at det her er snakk om to ulike former for nærvær. Det ene handler om Guds faktiske nærvær. Gud omslutter oss. Men det går an å lengte etter Guds nærvær samtidig som Gud er nær. For det finnes også et relasjonelt nærvær – Gud er nær, men gudsrelasjonen kan næres. Begge disse formene for nærvær gjelder også på et mellommenneskelig plan. Et forelsket par kan befinne seg langt unna hverandre, rent geografisk, men samtidig være relasjonelt nær. Eller motsatt: Et par kan kjenne på stor relasjonell avstand, til tross for at de deler seng. Augustin må ha hatt denne distinksjonen fremme i pannebrasken da han i Bekjennelser på slutten av 300-tallet skrev: «Se, du var i det indre, men jeg var utenfor, og jeg søkte deg der ute. […] Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg». Gud hadde alltid omsluttet Augustin, rent ontologisk, for å bruke et pent ord. Men det relasjonelle nærværet var en helt annen sak. Den samme poetiske leken finner vi hos Tor Johnson: «Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær.»
Hva er en gudsrelasjon?
I filmen Braveheart blir den skotske opprørslederen William Wallace og hans innerste krets av rebeller introdusert for to nye frivillige: Den ene er den halvgale iren Stephen, som snakker med Gud som om Den allmektige var en hvilken som helst annen person. Stephen starter sitt vennskap med den skotske nasjonalhelten Wallace noe uortodokst: Han slurper ubedt i seg vertskapets suppe før han utbryter om Wallace: «Han? Det kan ikke være han. Jeg er jo penere enn han!» Så retter Stephen blikket opp mot himmelen i kort stillhet, noe som skaper forvirring blant de skotske opprørerne: «Ok, Fader, jeg skal spørre ham», svarer Stephen opp mot himmelen, før han henvender seg til Wallace: «Hvis jeg risikerer nakken min for deg, får jeg da mulighet til å drepe engelskmenn?» Wallaces barndomsvenn og stridskamerat, den korpulente Hamish, bryter inn: «Er faren din et spøkelse, eller snakker du med Den allmektige?» «For å finne sin like, er irer nødt til å snakke med Gud», svarer Stephen, før han igjen ser opp mot himmelen og sier «Ja, Fader». Så snur han seg mot Hamish: «Den allmektige sier ‘ikke bytt tema, svar på spørsmålet.’»
I ungdomstida mi var denne måten å snakke med Den allmektige et slags ultimat ideal for meg. Jeg kunne snakke om alt mulig med Vårherre innimellom. Problemet var bare at det var unormalt stille i den andre enden. Det finnes de som kan fortelle om ekstraordinære opplevelser, da det de har tolket som Guds stemme, har vært hørbar, som fra et menneske i det samme rommet. Jeg tror sånt kan skje. Men det har aldri skjedd meg. Allikevel mener jeg at jeg har en relasjon til Gud. «Samtalene» vi har, lar seg ikke lett beskrive, ikke minst fordi det er mye uro, tvil og sårbarhet knyttet til den. Noen ganger kjenner jeg meg igjen i Mor Teresas beskrivelse: At hun og Gud satt og lyttet stille til hverandre fra hver sin kant. Andre ganger henvender jeg meg til Gud med ord, setninger, sukk og kroppsspråk. Men i motsetning til den sekstenårige Stian forventer jeg ikke lenger svar som fra et menneske. Gud er ikke sånn.
Gud er her, men er jeg det?
Til syvende og sist henger det ontologiske og det relasjonelle gudsnærværet tett sammen. Gudsrelasjonen må ta utgangspunkt i en anerkjennelse av et gudsnærvær, enten det er et erfart nærvær eller ei. Gud er «the still point of the turning world», som T.S. Elliot uttrykker det. Dette stillepunktet velger jeg å tro har en uendelig og udelt kjærlighet til meg. Og noen ganger tror jeg at jeg også kan kjenne det. En tone som vibrerer og som får det til å resonere i meg. Relasjonen til Gud oppstår og vokser når jeg tar alt dette innover meg og begynner å leve som om Gud finns og er meg nær. Da blir Gud Du. En jeg vender meg mot. En jeg leser om og prøver å forstå. En jeg følger etter. En jeg lar meg inspirere av. En, hvis fortellinger jeg forsøker å oversette til her og nå.
Det er den augustinske vendingen fra ontologi til relasjon som klinger med når Ingeborg Bø på retreatstedet Lia gård sier: «Gud er her. Er du?» At jeg «er her» rent fysisk, er åpenbart. Men er jeg til stede i eget liv? Kjenner jeg meg selv? Det er et relasjonelt spørsmål. Når en for eksempel går pilegrim, kan vandringen i stillhet og natur bidra til at en blir mer til stede i eget liv – og der har Gud alltid vært – en relasjon kan oppstå eller styrkes.
Nå er det i grunn ikke helt sant at jeg aldri skrev om det relasjonelle gudsnærværet i førsteutgaven av Kunsten å forme livet. For jeg sammenligner menneskets gudsrelasjon med kalksteinsgrottens stalaktitt og stalagmitt. Kalk-dråpene som drypper fra hvelvingen, forlenger stalaktitten sakte, men sikkert, samtidig som de samme dråpene skaper en tilsvarende stalagmitt fra grottebunnen. Og til slutt smelter de sammen. Enten avleiringene legger seg på takets stalagmitt eller bunnens stalagmitt, er det de samme dråpene «fra oven» som er kilden. Alle våre lengsler etter Gud og praksiser som nærer gudsrelasjonen, er derfor alltid Guds verk til syvende og sist. Så vær meg nær, O store Nærvær!
Publisert i Dagen 08.11.23 – tekst basert på etterordet i «Kunsten å forme livet» (Verbum, 2023)
