Helvete (Minerva)

Først publisert i Minerva, 17. oktober 2020.

Noe av det første som skjedde på ungdomskolen i 1990 var at jeg fikk låne Sepulturas Beneath the Remains av en klassekompis. Jeg ble bergtatt fra platas første thrash metal-riff. De neste to årene handlet alt om ekstremmetal. Jeg var all in, men satte på bremsen i møte med svartmetallen. Jeg var jo kristen. Isteden ble jeg stående utenfor og titte inn på det fascinerende og skremmende fenomenet. Jeg husker jeg dro ned på den lokale platesjappa, fant fram Burzums Aske (1992) og tok den med meg til lyttestasjonen. Jeg leste i omslaget, med bilde av en nedbrent kirke, men lot til slutt skiva ligge igjen i butikken. Det ble bare for drøyt for en kristen 16-åring.

Men jeg fulgte med på en viss avstand gjennom hele det gylne svartmetall-tiåret, da det ble produsert et smått utrolig antall internasjonale klassikere, som norsk rock aldri har opplevd maken til. Derfor var det litt julekveldstemning å få lov å «pakke opp» den mesterlige NRK-dokumentaren Helvete. 

De første episodene, om svartmetallens spede begynnelse fortelles på mesterlig vis, ispedd stemmer som knapt har kommet til orde før. Den nærmest mytiske Mayhem-skapelsesberetningen om tenåringer i totalopprør på øvingslokalet på Langhus skole på Ski. Tilblivelsen av debutalbumet Deathcrush, med det grimme coveret, som pga feiltrykk endte opp i rosa. I episode 2 forteller Pelle «Dead» Ohlins lillebror, Anders, på gripende vis om brorens oppvekst, med tidvis tung mobbing, om en nær døden voldsopplevelse, som muligens førte til Ohlins dødsfacinasjon, og om depresjoner – et ord folk knapt hadde hørt uttalt på 90-tallet – og en altfor tidlig død. Med brorens blikk ble Pelle Ohlin mindre myte og mer menneske, uten at han fratas noe av auraen i svartmetallen hall of fame. Kanskje tvert i mot. 

Også episode 3 er en innertier. Ursvartmetallen obduseres og strippes ned til de minste og mest opprinnelige bestanddelene – det underproduserte og iskalde lydbildet, de gutturale vokalhylene fra krypten, og fullharmoniriffene som aller først dukket opp på Thorns Grymyrk-demo-kassett. 30 år etter innspillingen viser Thorns Snorre Ruch oss svartmetallriffets DNA, og avslører i samme slengen inspirasjonen fra Prokofievs Romeo og Juliet. 

Svartmetallens mystikk

Men svartmetallen på tidlig nittitall var mye mer enn musikken. Det var en komplett pakke, med ideologi, uniformering, praksiser osv. For den innerste sirkelen var dette et 24/7-liv. Det begynte nok som opprørsk og spøkefull staffasje, men utartet til et stadig mørkere og blodigere alvor. Dokumentaren tar naturligvis opp deler av dette – med kirkebranner, Ohlins selvmord, og drapet på Øystein Aarseth.

Spørsmålet om hvordan det kunne gå så galt på så kort tid har jeg stilt meg mange ganger. Som kristen, med bakgrunn fra pinsebevegelsen, og med tidvis hang til svartmetall, har det vært spesielt å se Helvete kort tid etter dokumentaren Drap i Knutby. Det er mange paralleller mellom den outrerte pinsemenigheten i Sverige og miljøet rundt Øystein Aarseth: Et temmelig lukket miljø, en «all in»- og «vi mot verden»-holdning, en sterk indre justis med en kontrollerende og dominerende leder, og ikke minst unge følgere – de som ble dømt for drap og kirkebrenning var alle i slutten av tenåra.

For Mayhem-bassist Jørn Stubberud, som var noen år eldre enn Aarseths disipler, ble det nok når venn og bandkompis Øystein Aarseth bestemte seg for å ta bilder av deres avdøde vokalist, Dead, etter at han hadde skutt av seg hodet. Stubberud sluttet i bandet, og kom ikke tilbake før også Aarseth var død. Men de fleste tok ikke avstand, selv ikke når Aarseth viste fram bildene og sågar sendte biter av Ohlins hodeskalle i brev til folk i miljøet.

Mortems Marius Vold forteller forbilledlig ærlig og sårbart om dette i dokumentaren: «Jeg hadde faktisk ingen spesielle dype reaksjoner, annet enn ‘å faen, tøft!’ Det er jo helt høl i huet. Hvorfor hadde jeg ingen reaksjon? Hvorfor tok jeg ikke avstand fra det? Kanskje fordi man ville være i det miljøet, da? Og man så så opp til Øystein kanskje, at det var derfor at man gjorde alt. Det ble litt hjernevasking.» Drapet på «sekt»-lederen Aarseth, utført av leder-utfordreren, Varg Vikernes, ble sannsynligvis en vekker for mange. De to mest ekstreme figurene var plutselig borte, og i årene som fulgte avtok de drøyeste uttrykkene, og gradvis ble svartmetall stuerent VG-listemateriale og kultur-eksport.

Fake it till you make it 

I boken min, Kunsten å forme livet – plastisk teologi, tar jeg utgangspunkt i nevrovitenskap og klostervisdom for å slå fast at vi blir det vi gjør. Vi formes av praksisene våre. Ikke minst formes vi sterkt av det vi gjør uten å tenke videre over hvorfor vi gjør det. Forandring under radaren. Jeg skriver også om hvordan forskning har vist at både god og dårlig moral er smittsomt, og særlig smittefarlige er de vi ser mest opp til. Vi forandrers ubønnhørlig i retning av de omgivelsene vi til enhver tid befinner oss i. Slik endres våre dialekter når vi flytter på oss, og slik blir for eksempel ungdomspolitikere til tider komisk like sine forbilder. Akkurat det er ganske harmløst. Langt mer alvorlig ble det for norsk svartmetall i de formative årene. 

Helvete-dokumentaren viser denne gradvise formørkningen og virkeliggjøringen av leflingen med død, kaos og hatet mot enhetssamfunnets koselighet og kirken. I de tidlige teaterblodbildene med Ohlin, Aarseth og Stubberud aner jeg fremdeles en undertone av humor. Men du blir det du gjør. Oppfør deg som om den du vil være, og din karakter vil gradvis endres. Hvordan kan en lære seg å elske sin neste? Jo, ved å elske sin neste i praksis. På sitt verste i tilfellet norsk svartmetall gjaldt dette for hat og død og fordervelse. Fake it till you make it.

Frykt og beven

Tusenkronersspørsmålet er om musikken kunne blitt slik den ble uten at skaperne lot seg omgi med og bli forandret av alt det mørke? Kan en skille kunsten og kunstneren, produktet og prosessen? Jeg tror ikke det. Omgivelsene var prosessene som endret innholdet totalt, på samme måte som den psykedeliske rocken aldri ville vært den samme uten dopet, eller gospelen uten Jesus. Allikevel innrømmer jeg glatt at flere av svartmetallklassikerne tidvis snurrer i bakgrunnen når jeg skriver prekener eller andre tekster med kristent innhold. Først og fremst handler det om kvalitet og smak og behag. Favorittmusikken må på når det skal skrives. Men det handler også om at stemningen på disse platene bypasser all overfladiskhet og tar meg rett inn til margen av den eksistensielle angst og lengsel, eller Frykt og beven for å stjele en Kierkegaard-tittel. Det finnes noe fryktelig ekte og gjennomtrengende i denne innpakningen av død og mørke. «La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt», ber salmisten. «Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.»

I dag kan naturligvis hvem som helst la seg inspirere av og stå på skuldrene til gammel gospel, psykedelika og svartmetall og sånn sett skrive seg inn i disse genrene uten å tilbe Jesus, poppe piller eller brenne kirker. Men skal en tilbake til kildene og forsøke å finne svartmetall-DNAet, hører hele pakka ubønnhørlig med. Derfor er det også underlig at dokumentaren ikke nevner at Thorns Ruch satt inne i flere år for medvirkning til drapet på Aarseth, at andre intervjuede måtte i fengsel for kirkebrenning, og at Emperors trommis, Bård «Faust» Eithun, som 18-åring drepte en homofil mann på Lillehammer, et drap Mayhems Jan Axel «Hellhammer» Blomberg så sent som i 2008 ga Eithun kred for, i dokumentaren Until The Light Takes Us.

Dette, og det plutselige hastverket dokumentarskaperne fikk med å fortelle de neste 25 årene på bare en episode (tenk om vi heller kunne fått sesong 2 og 3 av samme kvalitet), gir serien en liten skramme i lakken. Alt i alt sitter jeg allikevel med følelsen av at denne miniserien kommer vil bli en slags svartmetallbibel i videoformat. Skjønt bibel blir kanskje en feil metafor i denne sammenhengen… det er jo bare skapelsesfortellingen som blir fortalt grundig. Så la meg heller si en slags svartmetallens Første Mosebok.