God jul og godt opprør! (Dagbladet)
"Raised Fist" by bruckerrlb is licensed under CC BY-NC-SA 2.0
Noen tekster blir lest så ofte at de står i fare for å miste sin kraft, slik sanger kan bli så ihjelspilt på radio, så vi til slutt blir helt «comfortably numb» for magien som en gang var. Juleevangeliet er en sånn tekst.
Om en kjenner juleevangeliets ordklang godt, kan det være vanskelig å høre selve budskapet i fortellingen. I stedet popper barndommens juletrær og -gaver opp på netthinna, i skjønn forening med sukkersøte julekort av Maria og Josef med et rent og smilende jesusbarn i midten.
De som har født, eller som har stått hjelpeløse på siden med klut og heiarop, har mer enn nok erfaring til å se det alt-annet-enn-sukkersøte i «og hun fødte en sønn og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem». Ingen teknologiske hjelpeapparater, ingen smertestillende, ingen seng eller badekar, ei heller noen faglært jordmor.
Her snakker vi risikofødsel Grand Prix.
Men det er ikke først og fremst fødselen jeg tenker på når jeg mener at juleevangeliet har mistet sin opprinnelige knyttneve. Greia er at juleevangeliet egentlig er en oppviglersk bølle av en tekst, en glødende sneip i øyet på en militær supermakt og okkupant: Romerriket. La oss begynne med Matteus-evangeliets versjon av Jesu fødsel. Her har kong Herodes en sentral rolle. Herodes er litt som Quisling under krigen: en medløper av en marionette for okkupantene. Ifølge Bibelen fikk ryktet om den mulige kongefødselen Herodes til å iverksette et massemord på alle guttebarn under to år i Betlehem og omegn. Men Josef blir advart i en drøm, og flykter med familien til Egypt, der lever de i asyl helt til de får høre om barnemorderens død.
I evangeliene framstilles Jesus som en trussel for datidas politiske og religiøse herskere fra dag én. Konflikten med romerne er ikke like åpenbar for Ola og Kari nordmann i dag som den var for datidas lesere, som befant seg i nettopp Romerriket. For meg har Bibelens romere vært mer som rekvisitter å regne. Det var liksom ikke de det handlet om. Jeg glemmer helt den lille detaljen om at jødefolket hadde levd under undertrykkende regimer i flere lange perioder opp gjennom historien. Siste i rekka var romerne.
Leser man evangeliene med dette i mente, kommer obsternasigheten mot romerne til syne ganske raskt. At Jesus blir omtalt som Herre og Frelser er i dag ufarlig religiøst språk. På Jesu tid var ordene politisk dynamitt. For hvem var det som innehadde titlene Herre og Frelser, for ikke å snakke om Guds sønn? Keiseren. Evangelieforfatteren rappet keisertitler over en lav sko. Det var som å proklamere «Jesus er fürer» i Norge i 1942. Og å snappe til seg ordenes betydning stoppet ikke der. Evangelium var de gode nyhetene om den romerske freden, Pax Romana, en fred som ble skapt og opprettholdt med brutal militærmakt.
Så var den denne sigarettsneipen i keiserøyet av en juleevangelietekst da: Den begynner med keiserkravet om at alle måtte innskrives i manntall, som handlet om overvåking av rikets innbyggere.
Josef ble altså tvunget til å reise tilbake til byen han hadde forlatt, fordi det mest sannsynlig ikke fantes jobb til han der. (I dag hadde han bare trengt å huke av på «lest og godkjent brukervilkårene».) Så når englene kommer til gjeterne på marken, som en himmelsk hær, og forkynner en stor glede (evangelium) for hele folket, at en frelser, en som er Herren, er født i David, den gamle storkongen, sin by, før de begynner å synge i kor om fred på jord (jf. Pax Romana) – we shall overcome – ja da bedrives det opprørsk virksomhet både på og mellom linjene.
Monty Pythons Brian, som lever samtidig med Jesus, ender på absurd vis opp med å måtte tagge ned hele det romerske palass med oppfordringen: «Romere: Dra dere hjem!», en straff han ble ilagt av en Centurion, fordi han ble tatt i å ikke beherske latinsk grammatikk i sin opprinnelige anti-romerske tagg.
Den samme oppfordringen, men mye mer kodet, er å finne Lukas- og Markus-evangeliet. Jesus møter en demonbesatt mann, som må holdes fast med lenker og tau. Da Jesus spør demonen hva den heter, svarer den «Legion» – det romerske ordet for en troppeenhet. Så skjer utdrivelsen: Demonene sendes inn i en flokk urene griser, som så drives utfor et stup og ned i havet, den samme veien romerne en gang kom, og den samme veien Faraos hær en gang forsvant, så jødefolket kunne få sin frihet.
De som var ute etter Jesus, var det fordi Jesus truet maktposisjonen deres. Som Maria, Jesu mor, synger i en passasje like før vi kommer til «Det skjedde i de dager»: Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.
Hersking er ikke hva det en gang var. I dag gjeter tyrannen flokken med nytelse og komfort, skrev Marshall McLuhan i 1951. Det skal et edru og årvåkent blikk til for å oppdage de undertrykkende mekanismene som er i spill rundt oss, når det meste kjennes så greit og godt – i alle fall for meg. When I was a child, I caught a fleeting glimpse, out of the corner of my eye. I turned to look, but it was gone. I cannot put my finger on it now. The child is grown. The dream is gone. I have become comfortably numb.
For det store flertall av nordmenn i dag handler jula blant annet om nytelse og komfort. For all del, det er ikke noen av delene, midt i den mørke og kalde tida på året. Men kan vi ikke også la oss inspirere av den ur-kristne maktkritikken som finnes i julebudskapet, så vi gjør det vi kan for at omgivelsene våre, hjemmet vi bor i, stedet vi holder til på og verden vi lever i, blir litt mindre mørk og kald.
Først publisert i Dagbladet 24.12.19
