Aarebrot en underlig gråsprengt en.jpg

Stian Kilde Aarebrot

Forfatter, prest i stiftelsen Areopagos og daglig leder av Etter Kristus

Garborg – dekonstruksjonsprofeten

Garborg – dekonstruksjonsprofeten

«Eg hadde levt som den burtkomne Sonen og var som han komen i Naud; men daa eg som han søkte heim att, var Faderen burte. Eg gjekk til Prestarane og sagde: ‹kjære, finne meg att Faderen! for eg hev sett til mi Kraft og mi Von og alt mitt Liv og må døy; og han er den einaste som kan hjelpa meg.› Og dei song sine Songar og mana med Bøner og sterke Ord. Men Faderen saag eg ikkje.»

Slik starter «Den bortkomne faderen» av Arne Garborg, utgitt i 1899, kanskje den mest selvbiografiske av alle bøker Garborg skrev, om Gunnar som kommer hjem igjen til sin barndoms hjembygd, etter et langt liv i utlendighet, et liv som hadde falt i grus. Han kommer hjem for å finne tilbake til Gud, men finner ikke Faderen noe sted. I starten av boka beskriver han en kirke og en kristendom, hvor alt hva kirken og kristendommen skulle være, ikke lenger er; Gud Fader har forsvunnet fra kristendommen. Boka er for meg et utvetydig svar på hvorfor kirkebenkene i dag ofte står tomme.

Foto fra 1880-årene

Foto fra 1880-årene

Boka er for meg et utvetydig svar på hvorfor kirkebenkene i dag ofte står tomme
«Eg trudde paa Gud og var rædd; for Gud var farleg. Han gjætte meg med Augo av Eld, og han saag alt, og alt var vondt; og alt vondt kveiikte hans Harm; og Herrens Dag skulde koma som ein Tjuv um Notti».

Og:

«Ein Dag etter ei vond Nott tenkte eg: um du likevel gjekk til Kyrkja. Skulle du finna Faderen nokon Stad maatte det vera der. Millom dei andre høge Barndomsminne. Eg gjekk til Kyrkja. Og eg fann mine høge Barndomsminne. Og millom dei min Barndoms Gud. Men har var berre eit minne. Han levde ikkje. Han var ikkje lenger i Ordi og Teikni. Dei var fagre som fyrr, men tome. Eg sagde med meg sjølv: Gravøl held dei her yvi Faderen».

Garborgs beskrivelse av kristendommen i Norge har dessverre ikke gått ut på dato. Kanskje males ikke Gud så sint lenger, men du verden hvor livsfjernt kristendommens budskap til tider formidles. I en del kristne kretser, og kanskje særlig i de såkalte Emerging Church kretser, har det de siste årene blitt snakket og skrevet mye om Guds rike. Det sies ofte at «Jesus kom med Guds rike, mens vi lagde kirker av det». Garborg sier i grunn det samme i «Den bortkomne faderen», skrevet for over 100 år siden. Det er ikke en overdrivelse å si at Garborg var forut for sin tid. For et år siden ytrer prest og skribent i Aftenposten, Per Arne Dahl, noe av den samme frustrasjonen. «Vi har vært så bevisste i kampen mot misbruk av troen, at vi har glemt den gode bruken av troen, og den livgivende anvendelsen av troens kilder i hverdag og fest. Hvor er det blitt av erfaringsdimensjonen? De gode opplevelsene? Hvor er det blitt av de kristnes varme hender? Bønn med salving, livgivende bønnemøter, og skriftemål med reale oppgjør. Hvor er det blitt av åndelighet i livet vårt? Bibellesning og bønneliv i hverdagen.» (Aftenposten 19.08.07)

Gunnars håp om å finne Faderen forsvinner gradvis utover i boka, (det er ikke akkurat noen gladkristen bok), men i det håpet svekkes, griper han etter ett nytt halmstrå: Mesteren. Han begynner å lete etter han i bibelen. Men Mesteren sier så mye rart. Noen ganger flotte ord, trøstende ord, men så blir også han skummel. Han snakker om Guds rike som et bryllup hvor alle blir inviterte, også de ute på gata, men så nevner han fyren i bryllupet som ikke er høytidskledd, og av den grunn blir han kastet ut fra festen, og Gunnar tenker: Her er det to Guder og to Mestere. Rabbien fra Nasaret og en mystiker fra her eller der. Han får det ikke til å passe sammen og innser at han ikke klarer å finne fram til Faderen alene.

Pål er bygdas særing. Han har solgt alt han eier og gitt til de fattige

Og det er her vendepunktet kommer; i Gunnars møte med bror sin. Pål er bygdas særing. Han har solgt alt han eier og gitt til de fattige, han holder kristne møter hjemme hos seg selv, han ber for syke, og mange søker råd hos han. Men folk flest synes han er en raring. Gunnar og Pål begynner å bruke tid sammen, og tiden går med til å snakke om Gud, om mesteren, Jesus, om tro og kristendom. Pål kommer med radikale tanker, som Gunnar til å begynne med reagerer på.

«Han lagde ut for meg, at det var Tenar ein skulde vera; at ein aldri var so fri som daa, […]  Det er ikkje me som skal tala for Folk Live vaart skal få tala. Dei skal kje høyra vaare fagre Ord; dei skal sjaa vaare gode Gjerningar. Da lærer dei Takk og Tru og Glede».

Gunnar grubler mye og ber jevnlig til Mesteren. Og bønnene er store tunge spørsmål formet som dikt.

Aa du gode, du heilage,
du som kom og vilde hjelpa,
og føre dei burtkomne heim,
og lækja dei sjuke,
og gjeva dei trøytte Ro,
Aa, at du ikkje lenger er paa Jordi.
 
Eg vilde so gjerne ha funne deg,
og sagt deg mi Naud,
at eg er sjuk,
og hev synda
og forspilt mitt Liv
og sumla meg sjølv burt,
og er faren villt
og er ein burtkomen Son;
men daa eg søkte heim,
var det ingen som tok i mot meg.
 
Og du vilde sjaa mildt paa meg
og gjeva meg eit godt Ord
og leggja Hendene paa meg
og lækja meg.
Og eg vart sterk
og levde eit nytt Liv
og fann heim att til sist
til Faderen
 
Men det er for seint.
Du er burt-teken.
Dei hev gjort deg til Gud
No sit du der uppe og dømer,
som Fâr din.
Og kva kunde det nytta meg daa.
Um eg naadde fram til deg,
du vilde sjaa kvasst paa meg
og seia: høyr min gode Mann,
kor vaagar du deg hit
og er ikkje høgtidsklædd.
Og eg torde visst ikkje svara.
 
Ein Gud?
Kva skal me med ein Gud?
Fordøma oss
kann med sjølve.
Men ein Menneskjeson,
som kjende oss,
og visste alt,
og hadde det lækjande Ord,
Og Hjelp,
der dei andre berre hev Domar
og kalde Augo;
ein Menneskjeson — —
 
Aa, at du ikjje lenger er paa Jordi.

Hvordan klarte kirka å gjøre Mesteren om til en fraværende og streng dommer?

Mesteren, som har så mye omsorg for de svake og utstøtte, de som ikke fikser livet. Kirka må ta frem spadene og begynne med utgraving. Jesusutgraving. For akkurat som historiske gjenstander gradvis har blitt dekket med lag på lag med jordsmonn, har også det 2000 år gamle budskapet blitt dekket av kirkehistorisk jord og støv. Lag på lag gradvis og møysommelig graves og børstes bort. For under disse lag finnes det en skatt. Guds rike. Skatten som av Jesus ble lignet en perle som ble funnet i en åker.

En perle som kanskje i årenes løp har blitt vanskeligere og vanskeligere å finne.

I en artikkelen «Hva ville Jesus dekonstruere», publisert i Vårt Land 05.05.2008, bringer Per Eriksen jesusutgravningen på banen, ved å rette lyset mot boka «What Would Jesus Deconstruct» skrevet av religionsfilosofen John Caputo. Dekonstruksjon er en retning innenfor litteraturvitenskap og filosofi med Jacques Derrida som grunnlegger, der man erkjenner at det i en tekst i løpet av tiden lett legges til prinsipper, meninger og intensjoner som opprinnelig ikke var der. For å finne tekstens opprinnelige mening må man rett og slett begynne å plukke ting fra hverandre. Det litt vanskelige ordet dekonstruksjon kan kanskje lignes med utgravning. Dette må også gjøres med Kristendommen, skriver Caputo. Så mye er blitt lagt til av kultur og tradisjon opp gjennom årene, at enkelte ganger kan det være vanskelig å se den opprinnelige intensjon. Mange har sett dette før, og stått opp og gjort ærlige forsøk på å finne tilbake til kristendommens røtter. Luthers reformasjon var nettopp et slikt forsøk. Avlat og frelse ved hjelp av gode gjerninger var da ikke der opprinnelig. Og pinsehøvdingen Barratt forsøkte akkurat det samme. Han ville fram til urkristendommen.

Men etter en stund ble dessverre også de nye bevegelsene til institusjoner preget av lag på lag av jord og støv som dekker til den dyrebare skatten. Kristne må aldri legge fra seg arkeologspaden og støvkluten, for i løpet av få dager kan skatten dekkes til av små sandkorn, som i løpet av uker blir til et støvlag, som etter måneder og år blir til jord som dekker til mer og mer. Og tilbake til Gunnars påstand om mesterens fravær på jorda: Mesteren er fremdeles på jorda. Det er bare det at det kanskje kan være vanskelig å se han. Han er til stede i denne verden ved Den Hellige Ånd som bor i alle som har tatt imot Mesteren som Herre over sitt liv. Så hva finner Caputo etter å ha gravd seg nedover mot det opprinnelige budskapet?

«Mesteren er tilstede ved Den Hellige Ånd hver gang en krenkelse blir tilgitt, hver gang en fremmed blir ønsket velkommen, hver gang en fiende blir omfavnet, hver gang de minste blant oss blir løftet opp, hver gang en lov blir skapt som tjener rettferdigheten, hver gang en profetisk røst reiser seg mot urettferdighet».

Som troende kan jeg se dialogen mellom Gunnar og Pål som en dialog mellom Gunnar og Mesteren, fordi Mesteren snakker til Gunnar ved Den Hellige Ånd som bor i Pål.

«Dei fortel, at du fer med aa beda for sjuke og leggja Hendene paa dei. Eg vil segja deg beint ut: eg likar ikkje slikt!» 
«Det lindrar stundom. Og ein skal freista alt som kann vera til Hjelp. For det er Kristendom, at me hjelper kvarandre.»

Igjen snakker Pål som en kristendommens arkeolog, en meningsutgraver. En dekonstruksjonist.

«Menneskje hev gløymt aa leva. Live skulde vera Kunst, men hev vorte Handel. Dei set sitt Livs Meining ikkje i Arbeide, men i det dei kann faa for Arbeide; og Livskunsten er aa snyta til seg den største Vinning for det minste Vederlag. Og Love vert ikkje Skaparglede og Arbeidsro, men eit endelaust Jag; for Livsmeining og Sjælefred kanne in korkje kjøpa eller snyta seg til; og alt det ein vinn vert for lite. Og i Staden for Lykke lyt dei nøgja seg med Moro.»

Kirken har et kall til å vise at livet ikke dreier seg om å tjene penger, men om livskunst; å sette sin stolthet i et godt arbeide. Ikke i hva man tjener for arbeidet.

En dag sitter Gunnar og Pål og prater om det nye livet og døden. Bokas høydepunkt, utgravingens nullpunkt kommer i det spaden treffer en gammel og bortgjemt skatt.

«Det gamle Menneskje slokna daa det nye kom til. Vunnen Livsfred vil som ein rein Harmoni tona inn i Alderdomen og i Dauden. Du gjer deg for mange Suter, Broe min. Seint vil det spyrjast, at ein Jesu Svein døyr av Alderdom».
«Kvi daa?» spurde eg.
«Fylgja Meisteren er aa ofra Live.»

Da åpnes Gunnars øyne og han ser Paul på en ny måte. Pål var en mann fra en større tid. Gunnar merker at det følger fred med broren hans. Hver gang de møtes senker freden seg. Hundre år før Emerging Church ble et begrep legger profeten Garborg det som kunne vært bevegelsens store visjon i munnen på Pål:

«Ikkje ein Filosofi lærde Meisteren oss, men ein Livskunst. Han kom kje med Nytt til dei forvitne, men med Lækjedom til dei sjuke; og han stifta ikkje ei Sekt, men viste oss ein Veg. Den Vegen er grei, naar ein vil finna Veg; men vil du finna ei Lærerbygning, maa du laga ho sjølv, liksom teologarne.
            Lat Munkarne slaast um gjerninar og Tru! Me trur Meisteren, og gjer som han gjorde. Lat Drøymarer tvista um Himmel og Hel! Me byggjer Guds Rike av Kjærleik og Fred; og Helvite sløkkjer me so langt me rekk med fredsame Ord og hjelpande Hender.
            Lat Svermarar og Leigesveinar preika Serlag og Avstengjing og den rette Tru! Den rette Tru avlar Hat og mord; det rette Liv byggjer Guds Rike.»

 

 Først publisert i Vårt land, 29.12.08

 

Prest praktiserte «jevlig nettfaste»

Prest praktiserte «jevlig nettfaste»

Indiragani

Indiragani

0