Aarebrot en underlig gråsprengt en.jpg

Stian Kilde Aarebrot

Forfatter, prest i stiftelsen Areopagos og daglig leder av Etter Kristus

Indiragani

Indiragani

Det var bare i mattetimen at det ikke var ledig tid mellom skoletimens egentlige start og tidspunktet læreren faktisk tok til orde. Småpraten ved pultene. Alltid en litt annen agenda enn under selve friminuttet. Andre konstellasjoner på grunn av faste plasser. Musikksnutter som ble utvekslet gjennom høretelefoner. Helgen som hadde gått hadde alltid følgespot på mandag, før neste helg tok over en gang utpå onsdagen. På fredag var det ikke matte. Hvert eneste pultfri ble benyttet til essensiell info om hvor det var fest, og hvem som skulle hvor. Det var i disse minuttene jeg var mest annerledes. Ikke positivt annerledes, den jeg stadig forsøkte å vri fokuset over på, han med hanekam og militærboots. Nei. Kristen. Pinsevenn. Festbrems. Det hadde ikke vært slik fram til ut åttende. Da var det fy faen i helvetet og ølnasking ved skoleukeslutt, men i løpet av ferien hadde jeg bestemte meg for å begynne i ungdomskoret i menigheten jeg var vokst opp i. Festbrems.

Det var i disse minuttene jeg var mest annerledes. Ikke positivt annerledes, den jeg stadig forsøkte å vri fokuset over på, han med hanekam og militærboots

Mye av det jeg valgte bort var det i grunn helt ok å gå glipp av. Jeg hadde tross alt hatt nærkontakt av tredje grad med det jeg skulle forsake i tiden fremover.

Fylla.

Fjortilsfylla på Hedmarken. Foreldres utvanna legesprit og hembrent. Sikksakkgange mellom plenspy i tussmørket. Venniners spagat i tussmørkets usynlige plenspy. Roting med venniners venninne, med påfølgende åttekantkrangel og til slutt et mulig basketak med venninners venninnes venn, og som avslutning på kvelden; besøk av rånere i bil som var ute etter noen å skalle ned. Jeg gikk for ungdomskoret og et helgeliv i Filadeldia.

Filla.

Denne fredagen i Filadelfia gikk startskuddet for en ukeslang møtekampanje med den svenske evangelisten Christer Linberg. Det skjedde fantastiske ting rundt ham. Mirakler. Profetier. Og når Lindberg ba for folk falt dem. De var som reklamebukker i vindkastene, på sitt beste ren dominokunst. Med møtekampanjen ville Filadelfia igjen få besøk av nysgjerrige sjeler, og vekkelsen, skråstrek bortrykkelsen, skråstrek Jesu gjenkomst, ville rykke flere skritt nærmere.

Foto: Night of Miracles with Benny Hinn, by  House of Praise

Foto: Night of Miracles with Benny Hinn, by House of Praise

«Gud har humor», ropte Lindberg fra scenen i det han bøyde seg fremover med knekk i knærne og så utover oss som satt forventningsfulle i de lyseblå stolradene

– Gud har humor, ropte Lindberg fra scenen i det han bøyde seg fremover med knekk i knærne og så utover oss som satt forventningsfulle i de lyseblå stolradene. Folk hadde lenge vært på lattergli og nå kom gapskrattet i det svensken fortalte om en trasig furu av en mann, som ville ha seg frabedt at noen skulle vippe ham overende  og for så å påstå at det hadde vært Guds kraft. Lindberg hadde ikke engang fått lov å komme nær ham. Mannen hadde slått dype røtter helt inntil flygelets innsving. Lindberg fortalte med høy røst mens han gikk frem og tilbake, før han vendte seg mot Filadelfias flygel og strakk hendene ut mot en imaginær mann. Med en stemme som delvis knakk både av gråt og av latter fortalte Lindberg om hvordan han hadde bedt for mannen på behørig avstand, hvorpå mannen hadde flakset under flygelet og blitt liggende. Når Gud bestemte seg for å blåse med kjærlighetsvinden kunne selv ikke den seigeste furu stå i mot kastene.

Gud har humor.

Talen var over, og med det kunne det såkalte ettermøtet begynne. Det var det alle først og fremst hadde kommet for å oppleve, fenomenet som hadde fått Hamarfolket til å slå fast at «pinsevenna, det er dom som klatrer i gardinene på møta sine».

Forsangene ledet inn i lovsang, og hver gang sangsteksten tok en ørliten pause la den svenske predikanten inn kraftbønner både på svensk og med tungetale. De fleste i benkeradene hadde reist seg og sto nå med armene i været. Noen bokset lett i løse luften mens de sang og ba. Så instruerte Lindberg bandet til å spille noe som lignet en eviglang klisjéslutt på en rockelåt. De jammet på én akkord. Ingen puls. Trommeslageren slo lett på cymbalene. – Kom nå! Bli med. Syng til Jesus. Syng i tunger. Syng sammen med englekoret. Foren deres røster i bønn til legenes lege. Ha forventning til Gud! Lydnivået fra den en tettpakkede salen steg i det folk messet av gårde på grunntone, ters og kvint.

Lindberg dempet salen med en generals gest. Han hadde fått et bilde, sa han. Med sitt indre øye hadde han sett et betent kne. –- Er det noen her som kjenner seg igjen? spurte han. Norsk stillhet i salen. Folk så seg ubekvemt rundt. – Vent litt, jeg får inn noe mer her, sa han og holdt peke- og langfinger opp mot tinningen mens han knep øynene, som under migrene. – Det er en ung mann, og han sitter til høyre der borte et sted. Generalen sveipet hånden i retning av der jeg satt, og jeg gjorde meg umiddelbart tretti centimeter lavere. En mann like i nærheten reiste seg og gikk haltende fram. I det han passerer første stolrad legger evangelisten hånden på hodet hans og kveldens første fall er et faktum. Så gikk innbydelsen ut til alle og enhver som ønsket å få en berøring av Den hellige ånds kraft. Lengselen i meg ledet knepent over skepsisen. I det bandet og sangerne begynte på en ny lovsang var halve salen, inkludert en fjortis med hanekam og som hadde valgt vekk fylla for få måneder siden, på vei fram. Folk falt som fluer. Én hadde begynt å le i det han ble bedt for, og det var visst bra, Gud kunne røre folk sånn også. Latteren spredde seg til flere. Mannen til høyre for meg begynte å riste parkinsonaktig med hånden. Det lignet luftrunk.

Indiragani! ropte han og satte inn et kraftstøt. I det som virket som et langt minutt sto vi der, predikant og fjortis, lent mot hverandre, i bro bro brille, klokka ringer elleve

Så var det min tur til å bli bedt for. Lindberg stilte seg foran meg, mens en assistent gikk bak, så jeg ikke skulle slå hodet i det jeg falt. Så vidt jeg hadde kunnet registrere var det ingen som hadde blitt stående etter forbønnen til Lindberg. Predikanten plantet håndflaten på panna mi. Han hadde enorme svetteringer under armene, dressjakken var kastet for lengst. Så begynte han å be i tunger mens han dyttet hodet lett og bestemt bakover. Jeg kompenserte med å legge meg i åtti graders vinkel. Lindberg ble utålmodig. – Indiragani! ropte han og satte inn et kraftstøt. I det som virket som et langt minutt sto vi der, predikant og fjortis, lent mot hverandre, i bro bro brille, klokka ringer elleve, til Lindberg ga opp og dro til seg en dråpesvett håndflate. Rundt meg var slagmarken. Last man standing. Den siste mohikaner. Jeg snudde hundre og åtti grader og ruslet ned midtgangen.

Ute ved inngangspartiet hadde noen tagga «Jesus lever. Påsken er utsatt» med svart tusj. Gågata lå like i nærheten. Den var i ferd med å bli fylt med feststemte mennesker. Jeg marsjerte raskt bort fra møtelokalet og ned den lille bakken som ledet til gågata . Så, en søt, varme eim av spy. Jeg gikk i spagat.

Først publisert i Litteraturtidsskriftet Kamilla

Garborg – dekonstruksjonsprofeten

Garborg – dekonstruksjonsprofeten

Bevisst

Bevisst

0