Jesus gir ikke privattimer (STREK)
På den siste av seks samlinger under Jesus-dojoen1 «Penga eller livet» satt vi og delte med hverandre hva vi hadde lært i løpet av kurset. Naturlig nok snakket de fleste om hvordan de hadde fått et mer bevisst forhold til hvordan de brukte både tid og penger. «Tone» sitt svar var derimot av det mer overraskende slaget. Hun hadde innsett at hun ikke lenger kunne holde på med menighetsshopping. Umiddelbart så jeg ikke koblingen, men etter hvert som Tone for-klarte, forsto jeg. Vi hadde i flere uker praktisert kjøpestopp innenfor hver våre områder, både for å kunne spare opp penger til et fattigdomspro-sjekt og for å øve oss i impulskontroll. I løpet av den siste uka hadde Tone fått en aha-opplevelse. Ved at hun søndag etter søndag lette etter den beste taleren i avisenes gudstjenesteoversikter eller på sosiale medier, hadde hun gjort kristenli-vet til en åndelig handletur. «Hei, trenger du noe hjelp?» «Nei takk, jeg bare titter, jeg.»
James Tissot: «Jésus s'entretient avec ses disciples» (ad 1886-1894) Brooklyn Museum (Wikimedia)
“Bekjennelser åpner dører inn til hver andre. Deling av liv binder sammen.”
Egoistisk tidsånd
Boktrykkerkunsten var for 500 år siden med på å bre grunnen for en mer individualistisk trospraksis. Det å lese i ensom-het, og særlig inni seg, ble sett på som svært eksentrisk til langt ut i middelalderen. Det er i Augustins Bekjennelser at vi for første gang hø-rer om fenomenet, skriver William Powers i bo-ken Hamlet’s BlackBerry. Augustin forteller om biskop Ambrosius, som hadde den merkelige vane at han leste uten å lage lyd. Biskopen bruk-te visstnok metoden til å «klarne opp huet». Folk flest hadde ikke råd til å eie bøker, så lesningen ble ofte gjort høyt i grupper. Ikke minst kom man til kirken for å høre Bibelen bli lest I dag dyttes bøker på oss, fantastiske forkynnere taler til oss på iPoden mens vi jogger, eller inn i TV-stua eller fra YouTube-talerstolen. Teknologien har gitt oss en tidsånd av åndelige eklektikere med mulighet for å ta kristen dannelse som privatister.
«Helt siden reformasjonen har vi hatt en tendens til å vektlegge enkeltmenneskets frelse, samti-dig som vi har bagatellisert det faktum at Gud jobber i Kirken gjennom fellesskapet», uttalte John Dyer, sjefswebutvikler ved Dallas Theolo-gical Seminary. Nå skulle «The Texas Bible Plug in» være med på å snu trenden. Dyer holdt på med å utvikle bibeloversettelsesverktøyet bible-webapp.com da ideen om et lite tilleggsprogram dukket opp. Han irriterte seg over at de aller fleste bibellesere tolket «you» som «du», til tross for at det i grunnteksten som regel dreide seg om «dere». Løsningen for å feie entall/flertallstvilen til side ble sørstatenes «y’all», en forkor-telse for «you all». Dermed gikk John Dyer i gang med å programmere en plugin som skulle gjøre jobben med et enkelt klikk. Texaneren Jesus sa: «Y’all are the light of the world.»
“Det store bål vi er, det skal få lyse klart.”
Flertall i flertall.
Vi er ikke skånet for oversettel-sesutfordringer for entall/flertall på norsk heller. Hos oss dukker problemet opp i bøyningen av in-tetkjønnsord. Ett lys, flere lys. Nordmannen Jesus sa: «Dere er verdens lys.» De norske disiplene så usikkert på hverandre. «Mener du at vi hver og en er verdens lys eller at vi er ett stort lys sammen? En ukjent disippeltrubadur fulgte opp: «Please, Jesus, la det være hver og én! Jeg har nemlig al-lerede laget denne her: ‘Det lille lys jeg har, det skal få lyse klart.’ Den gamle barnesangslageren skal på ingen måte få stempelet ‘ubibelsk’ av meg. Det er klart du kan lyse for andre ene og alene, men bibelverset sangen spiller på, sier noe an-net, nemlig ‘Dere er verdens ene lys’.» Kanskje Jesus forutså disse oversettelsesutfordringene, han slengte i alle fall på en hale for at det skul-le være klinkende klart hva han snakket om: «En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» Det er byen som lyser. Det store bål vi er, det skal få lyse klart. Alene er vi flakkende stearinlys med over-hengende fare for å bli blåst ut. Sammen er vi et fyr. Bibelen tyter over av fellesskap og gjestfrihet og to og to ut og mat til fem tusen. 100 ganger finner vi ordet «hverandre» i NT: «Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.» (Rom 12, 10) «Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder.» (1. Pet 4,7). «Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hver-andre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er full-endt i oss.» (1. Joh 4, 12). Det motsatte av «hver mann for seg selv» er Bibelen.
Gå sammen.
Hadde kristenlivet kun dreid seg om å fordype seg i Guds ord i lønnkammerbønn, tror jeg boktrykkerkunsten ville gjort kål på kirken som fellesskap. Men kristenlivet er hele livet, å la hele seg bli bestrålt av Gud til Kristus-likhet. «Det handler om personlig og åndelig vekst og ut-vikling», skriver rektor ved Menighetsfaktultetet, Vidar Haanes, i tidsskriftet Over alt, med temaet «Helliggjørelse» (årgang 2008). Menighetsfakultetet har de siste årene har hatt en økt satsning på å flette inn formatio, kristen forming og dannelse, som en viktig del av presteutdanningen. Teologistudentene går i veiledningsgrupper, de drar på retreat, de har tilbud om jevnlige samtaler med prester, og man oppfordres til å ta del i den dag lige andakten. Men uansett hvor godt man integre-rer formatio i studiene, er Haanes tydelig på at en stor del av dannelsen må skje på studentenes eget initiativ. Vi trenger noen å gå sammen med, «det kan være en skriftefar, en veileder eller rett og slett en venn man stoler på. Det kan være et fellesskap, en menighetsgruppe eller en bibelgruppe».
Vanndråpen huler ikke ut steinen med makt, men ved å falle mot den jevnt og trutt, sier ord-taket. Vi blir det vi gjør jevnlig. Og vi må gjøre det sammen. «Det er nok mulig å lære en rekke ting på egen hånd gjennom en blanding av lære bøker og egenøvelser», skriver Haanes avslutningsvis. «Enkelte ting er riktignok best å lære gjennom råd og veiledning fra mennesker som kan noe om det på forhånd […] Så når det gjel-der formatio, helliggjørelse og åndelig utvikling, er det neppe noen god idé å satse kun på egen-trening». Hvorfor fungerer nyttårsforsetter så dårlig? Fordi du som regel alltid har tenkt å gjennomføre dem alene. Ingen har tatt på seg noe ansvar for å følge deg opp, heie på deg, veilede deg eller trøste deg, underveis. Forkynneren har sett det samme: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.» (Fork 4, 9–10)
“Vanndråpen huler ikke ut steinen med makt, men ved å falle mot den jevnt og trutt.”
Deling er lim.
Psykolog og president i American Psychological Association, Hobart Mowrer, sa i 1969 at urkirken var det mest kraftfulle terapeutiske samfunn som noen gang hadde eksis-tert, og at denne egenskapen var en viktig grunn til kirkens enorme fremgang. Hva var det som var så terapeutisk? De bekjente for hverandre, og de ble tilgitt av hverandre. Sterkere lim for et fellesskap skal du lete lenge etter. Behovet for bekjennelser har aldri blitt borte, selv om de fleste kirker i dag nesten helt har forlatt praksisen, og mange steder har bartenderen måttet ta over som skriftefar. Kirken har hatt sine hederlige unntak. Mellomkrigstidens Oxfordbevegelse, for eksempel. Her ble skriftemålet kalt «sharing», visstnok akkompagnert av mye latter fra salen. Den samme delingen lever i beste vel-gående blant Anonyme Alkoholikere, som hadde sitt utspring i Oxfordgruppemiljøet. I San Francisco fikk jeg lov å være med på et slikt møte. Det var komikk, og det var gråt. Det var heiarop og VM i varme klemmer. Mot slutten av møtet sto vi alle sammen i sirkel og holdt hverandre i hen-dene. «Se dere rundt», sa lederen. «Dere er ikke alene. Vi står sammen om dette.»
Bekjennelser åpner dører inn til hverandre. Deling av liv binder sammen. Sammen bygger vi karakter. Men hit kommer du aldri om du bare «titter litt». Jeg tror det var noe av dette Tone hadde fått smaken på under jesusdojoen. Riktignok skulle det fellesskapet bare eksistere i seks uker, men det var det første fellesskapet Tone noen gang hadde forpliktet seg til som voksen. Og det hadde gitt mersmak.
Først publisert i magasinet STREK, nr 1, 2014.
