Kanskje er wannabe-kristendommen veien?

Nevrovitenskapen ser i dag i hjernen det en munk for 1500 år siden merket i hjertet – du blir det du gjør.

Jeg har lenge slått mangt et slag for en mer leken og utprøvende tilnærming til religiøs trospraksis. En tilnærming som ikke krever masse forkunnskap. Ja, som strengt tatt ikke krever tro i det hele tatt. Alt som trengs er nysgjerrighet og en dragning mot troens mysterier. Derfor trenger vi kirker som annonserer: «Testing pågår!» Det er bakgrunnen for at Areopagos valgte å gi vår aller første trospraksisbiennale (20.–22. okt i Oslo) nettopp den tittelen.

Fake it till you make it!

Siden jeg skrev Kunsten å forme livet – plastisk teologi  i 2018 (som nå er ute i ny utgave på Verbum forlag) har vektleggingen av praksis, betydningen av gode vaner og det å lære seg nye ferdigheter bare økt i samfunnet. Jevnlig dukker det opp artikler om forskningsfunn: Skriv med blyant om du vil tenke bedre! Håndarbeid i skolen fremmer psykomotoriske ferdigheter og reduserer stress! Mosjoner hjernen med dans! Nære relasjoner motvirker demens! «Hvordan får vi bukt med apatien?» skrev Olav Elgvin i Klassekampen 13. Mai, og viste til at klimakrisa blir verre, samtidig som prosentandelen av de som er opptatt av saken er stabilt lav. Hvordan kommer vi ut av denne apatiske sumpen, spør Elgvin retorisk, før han svarer: Se til den katolske filosofen Blaise Pascal! I boka Pensées (tanker) henvender Pascal seg til de som vil, men ikke klarer å tro. Rådet han gir, er dette: Lev som om du trodde. Følg de troendes eksempler, gjør troens praksiser, så vil troen følge naturlig etter.  Pascals måte å argumentere på har ofte blitt latterliggjort, skriver Elgvin: «Men i moderne samfunnsforskning har man funnet ut at Pascal antakelig hadde mye rett i dette. […] Når man begynner å handle på en ny måte, har gjerne holdningene en tendens til å følge etter.» Elgvin mener klimabevegelsen derfor må slutte å fokusere så mye på å tro og mene rett, for eksempel om en skal tro på menneskeskapte klimaendringer eller ei. Et slikt fokus skaper ikke handling. Og det vinner ikke skeptikerne over. Handle heller! Det skaper både tro og politisk engasjement. 

Hadde Pascal levd i onelinernes tidsalder, ville han vært førstemann til å bruke frasen «fake it til you make it». 15 års erfaring med å eksperimentere med å oversette Jesu livsvisdom til konkrete handlinger har gjort meg stadig mer overbevist om denne effekten. Om du har lyst å bli mer gavmild – lat som du er mer gavmild enn du faktisk er. Noen uker eller måneder ned i veien vil du sannsynligvis se en mer gavmild person i speilet. Ikke vent på den rette motivasjonen for at handlingen skal være autentisk. Ta heller noen uautentsike steg i retning av den du vil være. Lat som til du blir sånn! Pascal hadde nok god kjennskap både til dydsetikken og til klostervisdommen, som begge slår fast at praksisene vil forme deg. «Bevar ordningen, så vil ordningen bevare deg», skrev Benedikt av Nursia på 500-tallet, grunnleggeren av benediktinerordenen. Vi former vanene, så former vanene oss – Du blir det du gjør. Den eldgamle visdommen bekreftes i dag av nevrovitenskapen, som kan spore hvordan nervebanene endres og utvides når vi lærer noe nytt eller blir flinkere i noe vi allerede kan.

Kristne prøverom

Våre vaner kan lignes med klær som beskytter mot vær og vind, og som gjør oss til de vi er. På engelsk kan «a habit» bety både et antrekk og en vane. Ordet er hentet fra det latinske habere, som betyr å ha, eie, holde. En vane er altså noe ved deg, en praksis, et tanke- eller reaksjonsmøster du har «tatt i eie», noe du har gjort så ofte at det har blitt automatisert. På engelsk har vi uttrykket second nature, tillærte instinkter, som igjen har å gjøre med den aristoteliske dydstenkningen: Din karakter bygges opp gjennom gode vaner. Derfor må vi fokusere på vanen framfor bragden, mente Aristoteles, for bragden vil, om de gode vanene er på plass, komme av seg selv, den dagen situasjonen krever det. Paulus brukte ofte klesmetaforen når han skrev om kristne vaner og verdier. «Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige.» «Kle dere i kjærlighet.» «Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet.» Paulus er opptatt av at kristne må «kle seg» godt framfor å klage på det ukristelige været – Det finnes ikke dårlig verdslig vær, bare dårlige kristne klær.

Å være en wannabe var forferdelig merkelapp å få på seg som ung rocke-jypling, selv om det jo var akkurat det jeg var, en som prøvde litt for hardt på å være noe jeg ikke helt klarte å være. Det var lett å avsløre wannabe-Stian. Samtlige klesplagg så for nye ut. Og jeg kunne jo ikke bytte ut hele garderoben på en gang. I åttende gikk jeg med derfor med kombinasjonen klora punkejeans, army-boots og sossefavoritten rosa ball-genser. Men det går ikke an å gjennomføre en stilendring uten å være innom wannabe-perioden. I dag slår jeg et slag for wannabe-kristendommen – En måte å tro på og leve på, der vi prøver ut det ene eksistens-plagget etter det andre, der vi sikkert ikke får stilen til å henge helt sammen, og der vi aldri helt slår oss til ro med at nå er alt på plass.

Kom-og-se-kirken

Hvis kristne trospraksiser og vaner er som klær å regne, trenger kirken å etablere prøverom, der både kristne og kristen-nysgjerrige kan teste nye plagg. Noen trospraksiser lar vi kanskje ligge for denne gang, mens andre tar vi med oss og gjør dem til en del av oss. Areopagos oppmuntrer til grensevandring, enten det handler om møter med mennesker av en annen tro eller overbevisning, eller det dreier seg om å gå på oppdagelsesferd i eget indre landskap. Det kan blant annet handle om å utforske nye trospraksiser, eller å gå enda dypere i en praksis en har litt erfaring med fra før. Og kanskje kan det også handle om å bruke trospraksisene i en mer dialogisk sammenheng, der folk fra ulike livssyn smaker på eller observerer hverandres praksiser.

Trospraksisenes vei til tro er undervurdert. Jeg har lenge ivret for Kom-og-se-kirken: Kristne mennesker og fellesskap som svarer inviterende, akkurat slik Jesus selv så ofte gjorde, når folk begynner å spørre om kristen tro eller begynner å lufte sine eksistensielle spørsmål – Bli med meg, gå med meg, heng med, så kan du heller gjøre deg opp meningene dine underveis, når du har fått sett og hørt, smakt og kjent på hva alt dette dreier seg om. Wannabe-kristendommen er helt i tråd med både Pascal, klostervisdom og nevrovitenskap, i den forstand at vi ikke trenger vente på at tanken skal fullføre puslespillet før det nye livet kan begynne, men at vi isteden gjennom testing og øvelse fullfører det tanken aldri klarte. Presten og forfatteren Henri Nouwen traff spikeren på hodet: «Vi tenker oss ikke frem til nye måter å leve på, men vi lever oss frem til nye måter å tenke på.»

«Ikke skap deg», sier vi gjerne når noen prøver å være noe de ikke er. Jo, skap deg! For når du skaper deg, begynner Skaperen å skape noe nytt i deg – Du er med å forme fremtidens deg, og med det former du også hele fremtiden.

Først publisert i Dagen 16.10.23. Delvis basert på forordet i ny utgave av «Kunsten å forme livet» (Verbum, 2023).