Gå ikke alene (Mentsch magasin)

Ved midten av forrige århundre nektet Rosa Parks å reise seg for en hvit mann på bussen – og dermed ble hun arrestert. Dette førte til en gedigen bussboikott i den lille byen Montgomery, som igjen ble det store gjennombruddet for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Men hvorfor ble nettopp denne hendelsen vinden som fikk glørne til å ta fyr for alvor? For det var på ingen måte første gangen noen hadde blitt arrestert for ikke å bryte rasereglene, forklarer journalisten Charles Duhigg.[1] Både kvinner og barn hadde blitt arrestert i årene forut for boikotten. En svart mann hadde sågar blitt skutt og drept av politiet i en lignende situasjon tre år tidligere.

Duhigg viser til historiker Taylor Branch, kjent for referanseverket Parting the Waters: America in the King Years, som argumenterer for at oppstandelsen rundt Parks skyltes hennes vinnende vesen og enorme vennekrets.[2] Rosa gikk i en metodistkirke, var frivillig i en ungdomsgruppe i en luthersk kirke, jobbet i helgene med hjemløse og var med i en forening for hage- og planteentusiaster. Ja, og på onsdager var hun sammen med en gruppe som strikket tepper til et lokalt sykehus. «Parks transcenderte de ulike sosiale lagene i den svarte befolkningen og i Montgomery generelt», konkluderer Branch. «Hun var venner med alt fra gårdsarbeidere til professorer.»

Bevegelsen vokste. Fra Rosas venner og bekjente, så til menighetene disse gikk i, deretter til venners bekjentes venner, og så videre. Ti år etter boikotten i Montgomery kom det busslaster med hvite studenter fra hele landet, mange av dem fra Harvard og Yale, for å demonstrere igjennom sommerferien – det såkalte «Mississippi Summer Project». Studentene visste at de kunne bli arrestert for å protestere, eller endog bli skadet, men de var fast bestemt på å gjennomføre aksjonene. I alle fall var de det da de fylte ut og undertegnet en fem sider lang søknad om å få være med – men blant de tusen studentene som fikk innvilget søknadene, var det mer enn tre hundre som trakk seg i siste liten. Men la oss heller fokusere på det mer enn halvfulle glasset – 7 av 10 gjennomførte protestene tross alt. Så hva var det som gjorde at disse sto i mot både ytre og indre press til å kaste inn håndkledet? Det handler naturligvis om viljestyrke, men hva består viljestyrken av – hva er dens viktigste ingrediens?

Jeg jobber i Etter Kristus, hvor vi i ti år har arrangert såkalte jesusdojoer. Der forsøker vi å lære av praksiser som er inspirert av noe Jesus sa eller gjorde (gjerne oversatt til vår samtidige kontekst). Vi forplikter oss til å samles ukentlig over et par måneder så vel som å ta del i praksisen mellom samlingene – så godt vi kan. For å gjøre det forpliktelsen skikkelig håndfast, signerer vi gjerne en kontrakt med hverandre. Og etter hvert får vi føling med viljestyrken, eller rettere sagt, vi får føling med dens fravær: vi har ikke viljen som trengs for å gjøre det vi bestemte oss for å gjøre.

Det er lett å tenke at viljestyrke handler om pågangsmot, men det er ikke helt det samme, selv om pågangsmot vil komme godt med. Det er heller ikke helt det samme som utholdenhet, selv om viljestyrken helt klart innebærer også dette. Selvdisiplin? Tja. Det sies at selvdisiplin er det som får deg til å gjennomføre det du aldri ville klart om du bare prøvde. Armene blir større når du løfter vekter. Hjertet blir sterkere av at du løper. Og hjernen er plastisk; den formes når du gjør ting. Ikke minst de tingene du gjør jevnlig over tid. Innenfor nevrovitenskapen kalles dette for langtidspotensiering. Også viljestyrken kan trenes opp, men bare litt. Og enhver muskel, også viljestyrkemuskelen, uansett hvor godt du har trent den, blir til slutt sliten – og da slutter den nesten helt å fungere.

Psykolog Roy Baumeister skapte begrepet «ego depletion» – personlighetssvekkelse. Mangel på slikt som mat, søvn og hvile kan sette store deler av prefrontal cortex ut av spill. Og det er nettopp her, i pannelappen vår, at personligheten vår har sitt sete. «Jeg var ikke helt meg selv», kan vi høre folk si, og rent nevrobiologisk, har de mer rett enn de kanskje aner. 

Et annet begrep Baumeister myntet var «decision fatigue» – avgjørelsesutmattelse. Effekten er omtrent den samme: pannelappen begynner å fuske. Avgjørelsesutmattelse er det som kan få et forelsket, nygift par på vei mot IKEA til å være på randen av samlivsbrudd når de kommer ut igjen. Det er også denne effekten som får verdens fremste sjakkspillere til å gjøre håpløse trekk når de har spilt lenge nok. Og her er vi ved baksiden av samtidens kanskje fremste verdi: valgfrihet. Nå har et par generasjoner blitt fortalt at de kan bli hva de vil – og ikke uventet har stressrelaterte sykdommer skutt i været. Det minner meg om en vegg utenfor jobben min, der det lenge sto tagget: «VALGFRIHET = DILEMMA».

Den perfekte storm oppstår når mangel på mat og søvn kombineres med en dag full av avgjørelser. Da er gode råd dyre. Før situasjonen oppstår derimot er rådene helt gratis – hver så god: spis sundt og jevnt, tren litt, sov godt og tre inn i noen gode rutiner, så du slipper å tyne hjernen med altfor mange avgjørelser. Den kanskje viktigste grunnen til at folk opplever at de så raskt finner balanse når de er på retreat er blant annet at du knapt trenger å ta noen avgjøreser i løpet av oppholdet. Noen har bestemt samtlige måltider du skal innta. Dessuten må du forholde deg til et fastsatt og stramt program med bønn, stilletid og undervisning, fra man våkner til man legger seg. Regler, rutiner og gode vaner er effektive våpen mot både personlighetssvekkelse og avgjørelsesutmattelse.

Så var det viljestyrken da. Hva er dens viktigste betingelser? Jeg mener bestemt at viljestyrke ikke handler om å pushe seg selv til yttergrensene av hva en kan makte, eller om å trene hode og kropp ofte og hardt. Nei, viljestyrke handler først og frest om selvinnsikt og erkjennelse. Om å erkjenne egne begrensninger og være klar over hvordan ulike indre og ytre omstendigheter kan vippe oss av pinnen. I ett av brevene går Paulus så langt som å skryte av egen svakhet, fordi, som han skriver: «Når jeg svak, da er jeg sterk. Fordi Guds styrke fullendes i vår svakhet» (2. Kor. 10,12). Ja, som kristen tror jeg at det er først når jeg erkjenner mine tilkortkommenheter at Guds nåde og kraft kan slippe til i meg. Men det stopper ikke der. Når jeg vet om mine svakheter, kan jeg også hjelpe meg selv. Via selvdisiplin og trening også, men først og fremst ved at jeg tar hensyn til meg selv og mine begrensninger. Når vi har kunnskap om våre tilbøyeligheter kan vi ta forholdsregler. Vi kan faktisk gjøre viljestyrken (eller mangelen på den) overflødig. Trikset er forhåndsforpliktelse: å rigge til fremtiden på en måte som gjør at jeg rett og slett ikke kan falle for fristelsene.

Forhåndsforpliktelsens far var Odyssevs, som i Odysseen måtte seile forbi øyen med de vakre sirenene, de som forførte og forhekset alt og alle med sin fortryllende sang. Før avreise fikk Odyssevs et godt råd fra gudinnen Kirke: Stapp bivoks i ørene på sjømennene dine, la deg binde til masten og beordre dem til ikke å adlyde deg underveis i seilasen, uansett hva du måtte true med. Det funka som ei kule. I dag har vi software som «Freedom», som kan forhindre oss i å gå inn på de nettsidene vi har valgt at vi ikke skal gå inn på i et bestemt tidsrom – vi binder oss til en digital mast. Når det er gjort, er det umulig å få maskinen til å gjøre om på kommandoen i det selvvalgte tidsrommet.

Men det finnes en viljestyrkefaktor som er enda viktige enn selvinnsikt og erkjennelse. Og for å forstå denne faktoren må vi tilbake til studentdemonstrasjonene i Mississippi,

Sosiologen Doug McAdam forsket på hva det var som gjorde at noen trakk seg mens andre gjennomførte. Han analyserte søknadene studentene hadde skrevet for å få være med. Hans første hypotese var at de som hadde oppgitt selvsentrerte grunner for å dra, ikke hadde hatt motivasjon nok. McAdam delte bunken grovt i to: Én bunke for de som svarte at de ville være med «for å teste meg selv», «for å være der det er action», «for å lære om livet i sør» og så videre. En annen bunke for de som hadde svart at de ville hjelpe de svartes sak, som ville fremme demokratiet og lignende. Men hypotesen kunne ikke bekreftes. Det var like mange altruister som egoister som trakk seg. Heller ikke McAdams neste hypotese, at det var de med bekymrede kjærester og foreldre som fikk kalde føtter, viste seg å stemme.

I søknadene hadde studentene blant annet blitt bedt om å oppgi om de var medlemmer av organisasjoner eller politiske partier, og de måtte dessuten liste opp ti personer som skulle holdes oppdatert med tanke på hvordan det gikk underveis i demonstrasjonene. McAdam begynte å trekke streker mellom de ulike deltagerne, for å kartlegge forbindelser dem imellom. Ganske raskt dannet det seg et tydelig bilde av at det var de som hadde relasjoner med andre demonstranter som hadde endt opp med å dra. Svaret på McAdams gåte var rett og slett gruppepress.

«Se for deg at du har søkt om å få være med, sammen med fem av dine venner og at dere var alle kjempemotiverte», sa McAdam i et intervju med Duhigg. «Så går det seks måneder og det er like før dere skal dra. Avisene varsler om voldsepisoder i Missisippi. Du ringer foreldrene dine, som ber deg om å bli hjemme, og du begynner å få kalde føtter. Så rusler du over campus og treffer noen venner fra kirka di, og de sier ‘Vi driver og organiserer skyssing, når skal vi plukke deg opp?’ Lykke til med å trekke deg nå. Du vil miste masse sosial kredibilitet. Selv om du har fått kalde føtter, innser du at det å trekke seg nå vil få reelle konsekvenser. Du vil miste respekt blant folka du lytter til.»[3] Også blant gruppen som hadde oppgitt religiøse grunner for å dra, at det var en kristen plikt å hjelpe folk som trengte det, var det flere som til slutt valgte å trekke seg. Men blant de som krysset av både for at troen deres motiverte dem og at de var aktive i en menighet, var det nøyaktig ingen som trakk seg.

Gruppepress altså. Men jeg tror ikke det bare handler om et negativt gruppepress, altså at folk var redde for å tape ansikt om de trakk seg. Det handlet nok like mye om at det å demonstrere sammen med gode venner er langt mer givende, og at de som hadde relasjoner med andre som skulle dra, sikkert giret hverandre opp inn mot avreise.

Det ligger et enormt og ofte uutnyttet mulighet for å bli kollektivt viljesterk. Hvis selvdisiplin er det som får deg til å klare det du ikke ville klart ved bare å prøve, er et praksisfellesskap det som kan hjelpe deg å få til det du ikke ville klart om du trente på det alene.

Kirken har et ord for det å handle i og som fellesskap: liturgi . Ordet kommer fra det greske leitourgia og betyr bokstavelig talt «offentlig arbeid», det vil si «det folk gjør sammen», «arbeidet av folket til det beste for folket». Og det begrenser seg ikke til de faste tingene en gjør i kirken på søndager. Nei, liturgi er alt kristne gjør fordi de er kristne, det kristne gjør om igjen og om igjen, sammen som fellesskap, og hver for seg, som fellesskap.

Den gresk-ortodokse teologen Alexander Schmemann forklarer at den originale religiøse betydningen av ordet liturgi var «en handling der en gruppe mennesker blir til en større enhet, som de ikke hadde vært om de bare var en tilfeldig samling individer – noe mye større enn summen av dem alle.»[4] Viljestyrken mangedobles i et felleskap. De aller fleste av oss har ikke mot, viljestyrke og selvdisiplin til å utrette stort. Men setter du sammen et knippe mennesker, som ønsker å la seg inspirere av og praktisere det Jesus sa og gjorde, så summeres ikke motet, viljestyrken og selvdisiplinen – det multipliseres. Men du er altså nødt til å dukke opp når det skal «arbeides offentlig», du er nødt til å melde deg på, om du tenker å nyte godene av det positive gruppepresset. Ja, og du må nok også gi slipp på muligheten til å holde alle muligheter åpne – individets absolutte valgfrihet er en umulighet når det skal samhandles.

Helt sikkert er det i alle fall at jeg ikke kan huske hvor mange som har fortalt, under evalueringen av en jesusdojo jeg har ledet eller deltatt i, at dette ville de aldri ha gjort eller våget dersom det ikke var nettopp for fellesskapet, forventningene og forpliktelsen som lå innbakt i praksisen. Derfor, fremfor å jobbe isolert, hver enkelt for seg selv, med å bygge karakter og viljestyrke, bør vi heller fokusere på å danne forpliktende fellesskap, så vil fellesskapene danne oss. Fjellvettregel nummer sju er kristenregel nummer én: Gå ikke alene. 

[1] The Power of Habit, s. 217.

[2] Ibid, s. 2018. Min oversettelse.

[3] The Power of Habit, s. 226.

[4] For the Life of the World: Sacraments and Orthodoxy.

Først publisert i Mentsch magazine nr 1, 2020.