Bevisst (Kors:vei)

Jeg skulle bli lærer, men en videregående nesten blottet for hjemmelekser hadde ikke akkurat brolagt veien til sikker studieplass, så jeg måtte ut i strafferunde for å sanke poeng. Det ble kristendom grunnfag. Der kom alle inn, så lenge de hadde stått. Men man måtte være kristen for å gå på Ansgarskolen, og nå hadde jeg nesten runda første år som hedning. Så jeg jugde. «Jeg er kristen og ønsker å bruke studiene inn i et fremtidig arbeid for Guds rike», rablet jeg lett bakfull ned med kulepenn på et linjert ark med kaffesøl.

“Dermed hadde startskuddet gått for en teologiutdannelse jeg aldri bestemte meg for å ta, men, som i mangelen av noe bedre å finne på hvert eneste semester de neste seks årene, ble til et diplom jeg ikke helt visste hva jeg skulle bruke til”

Jeg søkte på Menighetsfakultetet også, men et par uker senere fikk jeg brev fra dem der de ba meg ettersende noen papirer, så søknaden ble komplett. «Ja, ja. Da blir det Ansgarskolen, da», var den umiddelbare tanken som slo meg, og som tenkt så gjort. Dermed hadde startskuddet gått for en teologiutdannelse jeg aldri bestemte meg for å ta, men, som i mangelen av noe bedre å finne på hvert eneste semester de neste seks årene, ble til et diplom jeg ikke helt visste hva jeg skulle bruke til.

Min livsfilosofi som kristenkarismatisk tenåring full av tvil og opprørstrang var av det enkle slaget: Gud styrte gjennom det som tilsynelatende kunne se ut som tilfeldigheter. Å la Guds vilje skje, var å la tilfeldighetene styre. Que sera sera. På sitt beste lærte det meg å improvisere, adaptere og se muligheter i selv de mørkeste overraskelser. På sitt verste, ja, du har i grunn allerede lest det.

Konstantin Korovin: The Road In The Southern City (WikiArt)

Jeg er flau over å innrømme det, men jeg tok knapt et bevisst valg før jeg fylte tretti. Det måtte et brutalt møte med meg selv i døra til for å forstå alvoret: At det ikke går an å ikke velge. At vi alltid velger. Til enhver tid. Spørsmålet er kun hvorvidt valgene er bevisste eller ubevisste. De fleste tar bevisste valg når valgene er store nok (Partner, bosted, utdanning). Men de små valgene, de vi ofte ikke har et like bevisst forhold til, kan være vel så viktige. (Hvordan jeg kan lære å bli mer takknemlig og mindre dømmende. Hvorvidt shoppingkriteriene mine baseres på billigst, eller best, eller mest etisk forsvarlig. Om jeg bør sette noen regler for når, hvor og hvor ofte jeg skal fikle med en skjerm.)

“De små valgene, de vi ofte ikke har et like bevisst forhold til, kan være vel så viktige.”

«Hvis vi lar en ting være i fred, overlater vi den i virkeligheten til forandringens malstrøm. Hvis vi lar en hvit gjerdestolpe i fred, så blir den svart. Hvis vi vil at den skal være hvit, så må vi stadig male den», skrev den katolske forfatteren og trosforsvareren G.K. Chesterton i boken Orthodoxy.

Samfunnet rundt oss er ikke stille vann vi kan ligge på ryggen og plaske i. Samfunnet er en elv. Å ligge der ute og plaske makelig på ryggen fører oss medstrøms. Kun ved å ta bevisste valg kan vi være kjerringer mot strømmen.

Og er du helt på pottitjordet og har latt det skure helt siden Mjøsa brant, så er det alltid et håp: Søknadsjuginga til Ansgarskolen gikk det troll i ord i.

Først publisert i tidsskriftet Kors:vei høsten 2013