Eselet i meg (Fattigdomsbibelen)
“Vi burde innføre lovpålagt tiggertjeneste for alle landets innbyggere. Da kunne vi selv forstå hvordan det er å bli oversett og å være utenfor.”
Bilde: Ford Madox Brown: Jesus Washing Peter’s Feet (1852) (Wikimedia)
Jeg gikk rundt meg selv på kontoret. Det var tid for lunsj. Om fem dager skulle jeg møte de andre deltagerne og fortelle om hvordan det hadde gått med eksperimentet mitt. Det var ingen vei utenom, jeg la lommeboka fra meg på kontorpulten og gikk ut for å få meg lunsj, uten penger.
Kvelden før hadde jeg vært med på en «Høre så gjøre»-kveld i regi av Etter Kristus. På disse samlingene leser vi en Bibeltekst og samtaler rundt den, før vi ender opp med å diskutere oss fram til måter vi kan gjøre Bibelteksten fram til neste samling. Hvordan ville Bibelteksten sett ut i dag? Vi hadde lest teksten om Jesus som vasker disiplenes føtter. Svært ofte tolkes teksten i retning av at vi skal være andres tjenere. Men det er mye mer til teksten en som så. Jesus sa nemlig ikke «nå når jeg har vasket deres føtter, skylder også dere å vaske andres føtter». Han sa ikke andre men hverandre, et ord som går igjen som en rød tråd gjennom hele Det nye testamentet. Og skal vi vaske hverandres føtter, konkret eller i overført betydning, innebærer det at vi også må la oss bli vasket. Vi prata i munnen på hverandre mens vi kom opp med spennende eksperimenter for uka knyttet til det å være gode mot andre, men da vi skulle komme opp med konkrete øvelser til det å ta i mot hjelp fra andre ble det pinlig stille.
“Aldri i evighet skal jeg være avhengig av andre”
Sjenerøsitet og raushet er rett og slett noe vi liker å smykke oss med, det setter oss i et fordelaktig lys, og vi vokser for hver gave vi gir. Å måtte stå og ta i mot derimot er bare ydmykende. Vi liker det ikke. Stoltheten stritter i oss som esler på bakbeina. «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. Så lett å spandere, så vanskelig å bli spandert på. Ja, så vanskelig er det for oss nordmenn at vi ved første anledning sørger for å spandere tilbake, så maktbalansen blir gjenopprettet. Aldri i evighet skal jeg være avhengig av andre.
Det var da jeg kom til å tenke på prosjektet vi hadde gående i Etter Kristus, om hvordan vi som Jesu disipler forholder oss til Europas fattige tilreisende, deriblant tiggerne. Hvordan er det å være så til de grader i andres vold, å være avhengig av andre hver eneste dag? Jeg ante ikke, så jeg bestemte meg for å prøve selv.
Lunsjpause. Gikk inn på Rimi med hjertebank og kort pust. Hentet en boks makrell i tomat og et rundstykke. Ruslet engstelig bort til køen, for å late som om lommeboka var glemt, i håp om at noen skulle strekke ut en hjelpende hånd. Da butikkmedarbeideren sa sluttsummen var køen fordunstet. Gikk rundt i butikken og spurte én etter én. Først på femte forsøk kom et ja, fra en ung dame trillende på et sovende spedbarn. Bukket dypt, takket så ydmykt som overhodet mulig, gikk skamfull ut av butikken med gratis lunsj. Gråten var like om hjørnet. Hun ga meg 25 kr, og egoet mitt knakk nesten sammen under vekten av myntene. Utenfor butikken satt en rumensk kvinne med en kopp foran seg. Hva gjør det med et menneske å gjøre omtrent det samme som jeg hadde gjort, bare hver dag over tiår?
“Hun ga meg 25 kr, og egoet mitt knakk nesten sammen under vekten av myntene”
Noen dager etter ydmykelsen på Rimi var jeg og tre andre fra Substans vertskap for en bitteliten taco-fest for tre fattige tilreisende fra Romania og en tolk. Nå var det min tur til å vaske føtter, gjøre ære på tre mennesker som sjelden møter den slags her til lands. To timers pause fra en beinhard tiggerhverdag, to timer med bordfellesskap, med takkebønner på norsk og rumensk, med latter og klemmer og tårer, før den ubarmhjertige returen til en utrygg natt under åpen asfalthimmel, med jevnlig vekking og jaging.
Å gjøre godt mot andre, veldedighet, bistand, spanderbukser, har mye godt for seg, men bidrar sjelden til likevektige relasjoner og mulige vennskap, så lenge strømmen av tjenester bare går én vei. Først når også vi stiller oss på mottakersiden og lar andre gjøre godt mot oss, opphører skeivheten - oppstår hverandre. Først da vasker vi hverandres føtter og bærer hverandres byrder. Og om to uker er tacovertene invitert på rumenske delikatesser.
Først publisert i Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen (2015)
Refleksjonstekst: Jesus vasker disiplenes føtter Johannes 13,1-17
